Når det gjelder landbruksveger gjelder "Forskrift om planlegging og godkjenning av veier til landbruksformål". Bygging av nye landbruksveger og ombygging av eksisterende veger kan ikke iverksettes uten tillatelse fra kommunen.
Det er ikke nødvendig med tillatelse for å utføre vedlikehold på eksisterende veg., men dette kan av og til bli gjenstand for skjønn, dersom vedlikeholdet er så omfattende at det blir en standardheving på vegen, for eksempel fra traktorveg til bilveg.
Veger som ikke blir definert som landbruksveg kommer inn under plan- og bygningsloven. I alle tilfeller vil det være tiltakshaver sin plikt å gjøre seg kjent med hva som kreves av offentlige tillatelser.

Når det gjelder plan- og bygningslovens forhold til tiltak med veg, så er dette styrt av § 20-1 om tiltak som krever søknad og tillatelse. Tiltakene vil normalt komme inn under pkt. k) vesentlig terrenginngrep eller l) anlegging av veg, parkeringsplass eller landingsplass. En forutsetning for positiv behandling av tiltaket i kommunen er at tiltaket er i tråd med planformålet for området. Plan- og bygningsloven er en sektorovergripende særlov med tilhørende ansvar for å samordne forskjellige interesser i forhold til arealbruk. Her spesielt i forhold til miljøvernaspektet.
For tiltak i områder som ikke er regulert, vil det måtte tas en vurdering opp mot den arealbruk som er definert i kommuneplanens arealdel (kommunens grunnlag for arealutnyttelse). De fleste arealer i kommunen er her definert som LNF-kategori (Landbruks, Natur og Friluftsområder), og tiltak vil her derfor måtte skje og i forhold til disse premissene. LNF-områdene inndeles i flere kategorier avhengig av sårbarhet i forhold til inngrep mv. Store deler av våre hytteområder ligger i slike områder, og slik sett på "naturvennlige premisser". Det er derfor ingen automatikk i at eldre hyttebebyggelse kan få fast vegforbindelse, da dette vil kunne få negative konsekvenser for en oppstykking av våre friluftslivsarealer. Spesielt vil dette gjelde om standarden blir slik at også vinterveg blir ønskelig. Den eldre hyttebebyggelsen som er anlagt på "naturens premisser" innehar slik sett helt andre kvaliteter enn nyere regulerte områder med full boligstandard.
Kommunen må påse at det over tid ikke skjer en utilsiktet utglidning av forhold som ikke er i tråd med den overordnede planleggingen. Spesielt blir dette viktig der en snakker om lange vegstrekninger som kan få større miljømessige konsekvenser. Slike spørsmål aktualiseres gjennom at Ringebu kommune er en av landets største hyttekommuner, og har et betydelig antall hytter som ligger spredt i LNF-områder. Ønsket om standardheving av fritidsbebyggelsen har sakte men sikkert fått større omfang. Dette må skje under kontrollerte former, og i samsvar med lover og forskrifter som gjelder på dette området.
Vi ber derfor om at en i slike tilfeller med nybygg, forlengelse, standardheving, brøyting av veg mv. tar kontakt med Plan og byggesak, slik at en får avklaring på hva tiltaket krever av tillatelser.