Det er en kjensgjerning at riving av bygninger og søknadsplikten dessverre ikke er av de forhold som er mest innarbeidet i kommunens befolkning. Dette er problematisk, da en på denne måten står i fare for å gjøre ulovlige tiltak uforvarende.
Det er imidlertid slik i utgangspunktet, at rivingstiltak ofte er gjenstand for en mer omfattende behandling og en kritisk vurdering enn enkelte andre prosjekt med nyoppføring av bygninger eller andre installasjoner.
Det er uansett slik at kommunen forventer at det tas kontakt om slike tiltak ved usikkerhet, så en kan få rettledning om hva dette krever av formell behandlingsmåte.

Fakta om lovgivningen
Rivingstiltak er søknadspliktig etter plan- og bygningslovens § 20-1 e.
I tillegg har kommunen rapporteringsplikt til kulturmyndighetene iht. kulturminneloven for riving eller vesentlig endring av bygninger oppført før 1850. Bygninger som dateres før 1650 er automatisk fredet ved lov. Bygninger som er yngre enn 1650 vil måtte fredes gjennom vedtak.
Kulturminneloven og plan- og bygningsloven er de to viktigste lovene vi har for å sikre kulturminner og kulturmiljøer. Kulturminneloven brukes for å frede kulturminner av nasjonal karakter, mens plan- og bygningsloven sikrer vern gjennom planlegging og regulering lokalt og regionalt.
Mange rivingstiltak blir igangsatt ulovlig av uvitenhet og på grunn av tvil. Er man i tvil bør kommunen eller fylkeskommunen kontaktes.
Hver år får 1 % av kulturminnene våre tapt, og mye av dette skyldes uvitenhet som kan oppklares ved et tettere samarbeid.
Det finnes også øremerkede midler både hos fylkeskommunen og hos fylkesmannen, som kan hjelpe til å sette noe av den eldre bygningsmassen i stand, så dette bør absolutt sjekkes på forhånd.
Når det gjelder eventuelle brudd på plan- og bygningsloven § 20-1, så kan § 110 punkt 2 komme til anvendelse.
Da kan byggherre/tiltakshaver straffes med bøter, for forsettelig eller uaktsomt å ha utført tiltak uten at det foreligger nødvendig tillatelse etter § 20-1.

Forhold til kommunens planer og behandlingspraksis
I gjeldene kommuneplan i Ringebu er bevaring av seterområdene sett på som en av hovedutfordringene. De fleste er enige om at vi bør gjøre en innsats for å sikre at seter-tun blir ivaretatt, samtidig som en ikke demmer opp for utviklingen og fremtidig mulighet for å benytte disse eiendommene. Når landbruksdriften viser seg lite drivverdig, er det normalt ikke mange alternativ enn fritidsbruk av eiendommen.

Kommunen bør i utgangspunktet i slike situasjoner, gjøre sitt til at en ikke unødvendig splitter opp bebyggelsen på flere eiendommer. I tillegg bør de som får omdisponert og eventuelt kjøpt slike eiendommer i Ringebu, i utgangspunktet være innstilt på å prøve å sikre bygningsmassen slik den har fremstått i forbindelse med landbruksdriften.
En må i denne sammenheng også være oppmerksom på at bruksendringer av bygninger også er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 20-1 d, og at slike forhold også tas opp på en ryddig måte med kommunen.
Det å verne setertun og bebyggelsen blir mer og mer viktig fremover, da tidene forandrer seg. Nyere trender og utvikling viser at mange av setereiendommene blir søkt omdisponert til fritidsformål, slik at vi må ta denne problematikken på alvor. Med en åpen dialog med kommunens beboere og god informasjon, håper vi at slike typer saker skal løse seg til det beste for alle parter.